Hett middagstips

Jeg skal på forhånd beklage at det ikke blir særlig mye kritikk av egen matlaging i dag. Grunnen er nemlig at dagens middag ble svært vellykket! Jo, ok, det ble kanskje ikke heeelt som planlagt siden jeg prøvde å finne glutenfri pasta, og ikke rakk å gå bort dit jeg vet at de har det, men en liten salat (uten mais, for det hadde jeg visst ikke likevel) gjorde skikkelig susen. Jeg fikk til og med brukt litt av den nesten helt visnede basilikumplanta mi!

For de som følger med, og har litt mer mellom øra enn... Nei. Slike ting får vente til fredag. Men altså: For de som følger med vet vi at jeg har laget fylt paprika i dag. Og det gjorde jeg ved hjelp av denne oppskriften (med litt modifikasjoner, som for eksempel en liten dæsj hvitløksdolmio og shalottløk istedenfor vanlig løk (rett og slett fordi jeg har igjen masse shalottløk fra sist uke)). Og jeg må bare si det: Det var helt fantastisk! Smakte skjønt. Og de jeg serverte i dag syntes visst heller ikke at det var så ille. Jeg vil i det minste påstå at jeg gjorde det minst like bra som hun Minken Whatsherlastname som var på Firestjerners Middag i dag. (Og ja, jeg forsto hvorfor det programmet har fått navnet sitt i dag)

Men, jo, det var jo noen småting som ikke gikk helt bra i dag. Men det hadde mer med tid å gjøre enn maten. For maten ble utsøkt. Tid må jeg imidlertid bli litt bedre på å beregne. Da det er to timer fra jeg begynner til gjestene skal komme, og det jeg må gjøre innebærer rydding av rom, handling, oppvask og støvsuging i tillegg til matlagingen. Jeg er jo ikke veldig realistisk av meg. Og spesielt ikke når jeg bruker en halvtime av tiden på å løpe rundt og lete etter noe jeg uansett ender opp med å ikke finne.

Som om ikke det var nok skulle visst en av samboerne mine ha middag i dag også. En time etter meg. Så da måtte jeg vaske opp alt jeg brukte før jeg serverte maten. Det gjorde det jo bare neda mer stress.Men ikke akkurat smart av nevnte samboer å planlegge slikt, når jeg allerede har etablert onsdagsmiddag. Sukk...

Så fra jeg så gjestene gå av bussen, og til jeg slapp dem inn i bygningen, fikk jeg støvsugeren ut, ryddet alle ledninger og redde opp senga. Og tørket av bordet tror jeg. Jeg er rask når det gjelder serru. Håper ingen tok den feil... Ehm... Ja.

Men når maten er god er kvelden godt... God. Og så får jeg bare ta tilbakemelding, og ta meg bedre tid neste gang.

Nå skal jeg legge meg på magen og lete, for jeg mistet tre Bucky Balls i ryddestresset i sta. Men det har skjedd før, så jeg er ikke sååå redd. Eneste problemet er at denne gangen har jeg støvsugd.

Crap...
Og, kjære lesere, det er bare å foreslå mat til neste onsdag!

Jeg spiller ikke tuba!

Etter en svært inspirerende marsjeringsøkt med politibrassen, fikk jeg lyst til å forklare folk noe. Folk som gjennom alle år har trodd at jeg spiller tuba, enkelt og greit fordi de omtrent ikke vet hva et instrument er. Jeg spiller ikke tuba. Jeg spiller trompet. Og i brassbandet spiller jeg kornett. Det er så godt som samme instrument,men ikke si det til hardbarka brassmusikere. Da kan du fort få juling.

I dagens corner o'  geek skal jeg forklare dere søte, uvitne mennesker hvorfor korps faktisk er ganske kult! Dog når jeg tenker meg om er kult, i den tradisjonelle meningen av ordet, kanskje ikke helt riktig begrep for å forklare korpsbevegelsen. La oss innse det: De som spiller i korps er ikke akkurat de som går gjennom sine barndomsår som veldig populære på skolen. (Ihvertfall gjorde ikke jeg det, så da kan vel diskusjonen gå i det breie og vide om det var på grunn av korps eller ikke.) Hvis jeg skal bruke et lignende begrep om korps må jeg altså lete andre steder i vokabularet mitt.

Så la meg isteden forklare litt om mitt forhold til korpsbevegelsen:

Jeg ble med i korps da jeg var ni, og jeg ble tvunget av min mor. Det måtte til, men for å få det på det rene med en gang, så fortsatte jeg frivillig. Da jeg var 13 (tror jeg) ble jeg med i voksenkorpset i distriktet, og ble enda mer glad i korps. Det hele toppa seg skikkelig i fjor, da jeg var i garden. Det var bare helt fantastisk. Og nå, i dag, etter nesten ni måneders avbrekk fra alt som har med slo og marsjering å gjøre, hadde jeg denne flotte marsjopplevelsen med brassbandet. Og jeg spilte stortromme. Haha. Det var kjempegøy.

Men jeg er offtrack. Tror jeg. Nå begynner jeg å lure på om jeg har noe poeng med dette innlegget i det hele tat... Men la meg nå se.

Ok. Korps er morsomt. Det handler om samspill med andre, og musikk, og å få musikken til å høres bra ut. Det er vel noe alle og enhver kan sette pris på. Korps er sosialt. Mange mennesker med samme interesse samlet på samme sted resulterer ofte med sosiale aktiviteter, noe korpsbevegelsen er et prakteksempel på. Korps bryter aldersbarriærer. Siden det ikke finnes hverken øvre eller nedre aldersgrense, kan korps gi bekjente i alle aldersklasser, og ikke minst mange forskjellige aspekter av samfunnet. Slik kan man også få kjempemange kontakter gjennom å være med i korps!

Og marsjering er gøy! Jeg må si at jeg virkelig ikke kunne fordra det for et år siden, men etter garden, etter alle de forestillingene for jublende folkemengder, etter den ekstreme maktfølelsen man får av å spille Kaisergarde mens man svinger opp Karl Johan, og den deilige utmattelsen man føler når man spiller signalene på Norrlandsfärger opp slottsbakken. Det er flott!

Så, jeg tror bare jeg må konkludere med at selv om noen folk kanskje ikke synes at korps er kult, så synes jeg at korps er kult. Men så heter ikke denne spalten My lil' corner o' geek for ingenting heller.

Og til alle andre: Jeg kan ikke beskrive korps med ett ord slik at det skal bli lett å forstå, men jeg kan prøve med tre: Morsomt, smart og levende.

Tygg på den.

Og helt til slutt skal jeg bare presisere at jeg spiller trompet. Ikke tuba.

Damn you bus!

Jeg kom plutselig på at jeg har dårlig tid, og at jeg skal blogge i dag, og at jeg skal bort om få minutter, så here goes (denne kan faktisk hende blir så kort at mamma gidder å lese den)(og aller eventuelle typos er grunnet hastverk og skal rettes opp i seinere)(og nå skriver jeg masse ekstra, og det stjeler bare masse tid)(faen!)

Dagens tema, sån tatt rett fra toppen av hodet, er at jeg irriterer meg over bussene her. Eller kanskje jeg egentlig irriterer meg over meg selv, men bussene er medskyldige. Det har seg nemlig sånn at hver gang jeg kommer ut og går mot bussholdeplassen, så reiser bussen akkurat idet holdeplassen kommer innenfor synsvidde. That is shitting annoying!

Og som om ikke det er nok så har bussen to ganger, i løpet av kort tid, kjørt rett forbi meg mens jeg har stått på en bussholdeplass og ventet på den. Jeg har riktignok ikke sett bussen før den kjørte forbi, men er det ikke tross alt sjåførens jobb å se etter folk på holdeplassene som skal på bussen? Sånne ting gjør meg sint.

En annen gang var jeg litt sent ute til bussen, og måtte løpe for å ta den igjen (to ganger når jeg tenker meg om, faktisk), og idet jeg kommer opp på siden dens, så kjører den bare. Sånne ting kan kanskje være greit, for vanligvis kommer det en buss ca. ti minutter seinere. I helgene er det imidlertid verre, for da kan det ta opptil en halvtime! Og da begynner det å bli jævla dritalt av bussjåføren å kjøre når det ville ta med ti ekstra sekunder å komme meg på og dra kortet mitt, og jeg er sikker på at den jævla sjåførfaenen så meg.

Så slik er det altså i Trondheim. Man kan sikkert si at det er helt og holdent min egen feil, og at jeg bør gå tidligere sånn at jeg er helt sikker på at jeg rekker bussen, men det er fremdeles irriterende å bli frakjørt på den måten!

Siden dette ble veldig rævva forseggjort og litt kort, kan jeg tilføye følgende:

1: Se til helvette å stemme på ukas matavstemning. Det er lenge siden sist jeg maste på lesers passivitet når det kommer til matspalten (untatt noen få som alltid er ivrige og kommer med forslag)!

2: Frisører er noe dritt. De tar masse penger for å klippe håret ditt, og det svir for en stakkars student som meg! Men jeg har ikke vært hos en frisør på snart to år! Mjehehe! Jeg kan nemlig klippe meg selv! Helt gratis (ikke medregnet innkjøpspris på klippemaskin, dog den ikke kostet mer enn to frisørtimer), og jeg trenger ikke gjøre det mer enn 2-4 ganger i året siden den klipper såpass kort. Og det ser helt greit bra ut også. Og hvis du er uenig i det, så kan du dra til... *ikkebannikkebann* Dit pepper'n gror! For jeg synes jeg er fin på håret, fortenk!

(Unnskyld overdreven bruk av utropstegn. Jeg ble visst svært revet med i hastverket)

Nå må jeg løpe for jeg skal rekke en buss! Damn youuuuu!

(Balls...)

Buljonghelvette

I dag har jeg laget tomatsuppe, og hatt intet mindre enn tre gjester. TRE! Det betydde jo at jeg måtte lage mer mat! Men jeg tenkte: Faen heller. Jeg bare følger oppskriftene til tre porsjoner. Også ble det mat til overs! Thumbs up.

For å ta menyen litt mer nøyaktig serverte jeg følgende: Hjemmelaget tomatsuppe med egg, revet ost og basilikumblad, hjemmelagede scones og hjemmelagede chilikjøttboller. (Chilikjøttbollene laget jeg i går, men siden de var hjemmelaget syntes jeg det var ok å servere dem til dagens middag også. De ble laget uten oppskrift, så det mest nøyaktige jeg kan si om dem er: De består av kyllingkjøttdeig, finhakket løk, finhakket chili, litt hvitløksdolmio og masse, masse brød. Nam) Oppskriftene jeg brukte er denne til suppa, og denne til sconesene (Hvis det er det som er riktig bestemt flertallsform av scones. Jeg ser ikke helt hva annet det skal være. Sconene, kanskje?)

Det første jeg gjorde, etter tre turer på butikken for å få tak i alt jeg trengte (tredje gangen var det fordi jeg glemte kyllingbuljongen i kassa da jeg var der første gangen) var å lage sconesdeigen. Det gikk bra! Så jeg følte meg veldig dyktig, og satte i gang med suppe.  Jeg hadde kjøpt hele hermetiske tomater, så selve mosinga av disse satte meg litt etter skjema (hvilket gikk på bekostning av støvsuging), men det gikk veldig fint til slutt, og jeg fikk en fin tomatsuppesausingrediensting. Vent. Tomatmos. Det var et bedre ord.

Så langt så godt, men da jeg hadde laget buljong og frest shalottløk og hvitløk i smør og mel, helte jeg buljongen oppi. Og da var det noe som ikke stemte... Det så liksom så mye ut... Og det var det også. For jeg sjekket oppskriften, og der sto det "0,5 L buljong". Noen som vil gjette hvor mye jeg laget? 1,5 liter buljong! Faaaaakk! Så da måtte jeg tømme ut en liter med buljong, og selvfølgelig sile det så jeg ikke mistet noe løk, og så spe på med mer smør og mel... Sukk... Og da jeg tenkte "Jeg kan tømme det i en eske og legge det i kjøleskapet, så har jeg det til senere, så var det selvfølgelig sprekk i den jævla esken, så da ble det masse buljong med smør utover hele bordet. Nesten like gøy som da  jeg helte sist ukes kryddersmør utover hele jævla kjøleskapet hjemme. Hurra. Men jeg fant da en annen eske, og fikk buljongen i kjøleskapet til slutt. Og så, etter alt dette rotet, var det på tide for tomatmosen og tomatpurreen, så da gikk resten av suppesaken fint.

Og sconesene ble fine! Veldig bra! Nammenam.

Til slutt var det bare de eggene da. Og er det ´noe jeg har funnet ut i dag, så er det at jeg ikke kan koke egg. For jeg fikk det for meg at det var veldig lurt å koke opp vannet først, for så å legge oppi eggene. Det jeg ikke tenkte på er at egg fort sprekker når de går fra romtemperatur til 100 grader Celsius på null komma svisj. Men da har jeg da lært det. Og eggene ble uansett hardkokte og brukbare (ihvertfall to av tre (og jeg trengte bare to)), så det gikk i bunn og grunn fint det også. Det ble bare litt løs eggehvite i kjelen. No problem!

Men det var alt  som skjedde. Jeg tror gjestene syntes maten var god. De skar da ihvertfall ikke grimaser, noe jeg anser som positivt.

Så det jeg sitter igjen med er litt suppe, et misfostret hardkokt egg, en kjempeplante med basilikum og en jævla liter med kyllingbuljong. I tillegg ble det igjen litt scones og to kjøttboller. Frokost i morra ftw!

Jeg må også si at jeg har lært to ting i dag:

1. Ha eggene i vannet mens det koker opp. Ikke legg dem rett i kokende vann!
2. Les oppskrifter nøye! Det er ikke gøy å sitte igjen med en jævla liter buljong for mye som man ikke vet hva faen man skal gjøre med.

Og helt til sist, etter forespørsel fra min kjære mor som synes jeg skriver for mye:

Til mamma.

I dag har jeg hatt én gjest mer enn vanlig, men det gikk bra. Jeg laget tomatsuppe med tilbehør og scones, og serverte også chilikjøttboller som jeg laget i går. Jeg endte opp med mat som smakte godt, men jeg hadde et par feilskjær på veien. Jeg endte opp med å lage en liter buljong for mye, og jeg fant ut at jeg ikke kan koke egg. De skal nemlig ikke legges rett i kokende vann. Ellers gikk alt bra.

Hils pappa og Ingrid.

Og Mons.

Hilsen Anders 

A lil' corner o' geek

Etter en hek haug med fundering har jeg kommet fram til at dette er navnet på det jeg skal etablere som mandagsspalte. Jeg synes jeg kanskje trenger et lite avbrekk i sint-skrivinga mi. Jeg kan på en måte innrømme selv at det blir litt røfft å klage på min egen matlaging på onsdager, og lange ut mot div på fredager (i svært lite taktfulle toner). Derfor skal jeg bruke denne spalten til å snakke godord om geeky ting jeg liker og setter pris på. Dette kan nok bli så mangt, men fantasyromaner, tegneserier, manga, og filmer kan nok ende opp med å bli med. Kanskje jeg etter hvert også begynner å hinte til mine egne geeky kreasjoner. Kanskje.

Så. Det jeg skal lovprise i dag er drager. Jeg digger drager. Jeg mener ikke den typen du har på ei snor og flyr, men fabeldyret. Jeg vet ikke hva det er som gjør meg så veldig glad i drager, siden de tross alt er store øgler, og jeg ikke er så jævlig glad i øgler at det gjør noe, men jeg er bare helt betatt. Det kan hende det har noe å gjøre med at det hadde vært kult å ha et stort, skummelt og flyvedyktig kjæledyr som kunne sprute ild. Men det hadde kanskje vært litt uraktisk å ha den med på tur. Hvis man hadde hatt muligheten til å krympe den, kanskje... Og ha den i en slags beholder. Veeeeent... Betyr dette at jeg ønsker meg en Chrizard?

Ja, det gjør det.

Men mer om Pokémon en annen gang.

Jeg kan gi eksempler på heftige drager. Vi har dragene i Eragon, for eksempel. Store og vakre dyr med brilliante farger og stort intellekt. Og de kan snakke. Riktignok telepatisk, men jeg synes det er kult likevel. Jeg liker imidlertid ikke vrien de gjorde på dragen i filmen Eragon. Den ser mer ut som en forvokst fugl enn en drage. itt hippogriff-ish. Ikke at jeg ikke setter pris på hippogriffer, men skal det være drage får man faen meg holde seg til drage.

Jeg digger også dragen i filmen Dragonheart. Det kan hende det er litt fordi den har en artig sans for humor og at Sean Connery har stemmen dens. Men jeg liker den. Designet er også veldig bra. Det er sånn en drage skal se ut. Bare... Litt mer ekte. Men nå skal jeg ikke klage på spesialeffektene på filmer fra 90-tallet. Den var sikkert bra nok for folk back then. Plutselig føler jeg meg gammel...

Men, for å komme til hovedpoenget mitt: Verdens beste, kuleste og mest geniale drage. Den heter Toothless, og jeg bare vet at hvis du også har sett How to Train your Dragon, sånn som jeg har, så er du fullstendig enig med meg. Og hvis ikke, så kan du bare gå og... Da er du nok ikke ved dine fulle fem. Jeg mener Bare se på dette:

Så søøøøøt! Jeg bare sier det. Det bildet har til og med fått æren av å være min skrivebordsbakgrunn. Og jeg sier dere: Hvis dere ikke har sett How to Train your Dragon, så må dere se How to Train your Dragon. Den er så jæææævlig bra! Jeg tror jeg så den ihvertfall åtte ganger fra starten av november og fram til jul. Kanskje mer. Og jeg er ikke lei.

Konklusjon: Jeg er dritglad i drager!

Og for de som lurer på det: Jeg liker Rand Al'Thor også, men han er ingen ildsprutende kjempeøgle.

Bare helt til slutt: Det er helt lov å like fansiden min på facebook. Det finnes til og med fordeler med det. Du trenger ikke sjekke bloggen min i fånytta etter nye innlegg. Du kan bare få en oppdatering via news-feeden! Kjempeenkelt! Og så slipper jeg å føle meg som et rasshøl som plager folk som ikke er interesserte med å poste mine dumme blogginnlegg i statusfeltet. På denne måten er det kun de interesserte som trenger å få oppdateringene. Fansida finner man her, så da er det bare å like. Om ikke annet, så vil det ihvertfall bringe litt glede til min hverdag. Ellernosånn.

One of those days one should lay low and avoid every channel of media

 I dag, 29. april, er en særdeles viktig dag for verden. Hadde det ikke vært for noe som skjedde denne dagen ville det nok vært mye tårer og tennes gnissel. Kan hende det som har hendt har gitt mye tårer og tenners gnissel også, men jeg er villig til å tro at det har forhindret mer enn det har forårsaket. En gledens dag for alle som har glede av kjærligheten. Jeg snakker selvfølgelig om at i dag er patenteringen på gummi sin 198. årsdag!

Tenk så flott gummi er. Det aller viktigste er jo at det revolusjonerte prevensjonsmidler i form av kondomer. Og jeg må bare få påstå at jeg bruker gummi framfor blære og tarm som kondom når som helst.

På den mørke siden har dagen i dag vært preget av alle anglofile og monarkielskeres (hvis noen har et klinisk begrep for denne lidelsen tar jeg imot forslag med glede) våte drøm. Det største bryllupet, like, ever! Dere vet, det mellom William og Kate. Det i England. Verdens eldste skrukkedronnings kjære barnebarn og og rypa hans. Og ikke nok med det. Det har vært på alle forsider, hovedsak i alle nyhetssendinger, og tema i alle verdens bedritne talkshows hele den jævla siste uka. Og jeg er lei. Veldig lei!

I tillegg skal dette ha vært den største TV-begivenheten i historien, med to milliarder, jeg gjentar: TO MILLIARDER seere. Pluss 400 millioner views på youtube og googlevideo eller yahoo eller hvadetnåvar (tall fra no nyhetsgreie på P4). Det utgjør, så vidt jeg veit over en tredel av menneskeheten. Og det forteller meg også hvor mange duster det er i verden. Og jeg er villig til å vedde på at om de hadde tv i Afrika, og Kim Jong Il hadde tillatt visning av dette bryllupet på TVer i Nord-Korea, hadde det sikkert vært ennå fler. Og det er dette som får meg til å miste håpet på menneskeheten.

De eneste lyspunktene var at det faktisk var folk som dreit i bryllupsdriten, og heller stakk på slottsplassen for å se 3. gardekompani gå oladrill. Og jeg er heller ikke alene i min sak. For mine helter i Misjonen er nemlig til en viss grad enige med meg. Jeg ble svært lykkelig da dagens episode ble startet med quizzzzzen "Hvor kjedelig er egentlig kongelig bryllup?" med eneste alternativ var "Drit kjedelig" Tusen takk til Golden og Antonsen for dette lyspunktet i min dag.

Det slo meg plutselig at noen kanskje lurer litt på hvorfor jeg har så mye imot dette bryllupet, men faktum er at bryllupet har jeg egentlig ikkenoe imot.Det er mediadekningen som gir meg fnatt (ikke som i ufrivillige rykninger i undelivet, men irriterende små jævler som drar i snorene som gjør meg pissed off). Det finnes faktisk ekte nyheter i verden. Det er folk som dør i krig hver dag. Det er barn i Afrika som sulter ihjel, og det er folk, barn og voksne, som lider under ondskapsfulle diktatorer. Men istedenfor å sette søkelyset på det at verden faktisk er på vei til helvete, og at vi kanskje burde prøve å fikse litt på det, så bruker alt av medier hauger av tid og penger på et jævla bryllup. for noen poshe snobbejævler av noen nesevise kongelige snørrvalper av noen jævla briter. Jeg kaller det forkastelig.

Og når jeg er inne på fæle ting som diktatorer: Adolf Hitler og Eva Braun giftet seg også 29. april. Gratulerer, William og Kate! For et fantastisk flott par å dele vielsesdagen sin med. De var jo ikke onde nazister eller noe. Heeh...

Så jeg sier det, selv om jeg veit det er for seint siden en tredel av verdens befolkning allerede er fortapt: Fuck bryllupet! Bruk heller dagen til å hylle patenteringen av en av verdens beste oppfinnelser! Vi elsker gummi!

God forrett og... Jah...

Ja, jeg legger meg flat. Spesielt siden lederen i fanklubben min, eller... Vedkommende kalte seg representant for fanklubben til bloggen min. Så jeg vet ikke om det er flere av dere, men jeg legger meg uansett flat, siden jeg har brutt et løfte og endte opp med å ta påskeferie. Jeg var svak. Og jeg hadde planer. Jeg skulle skrive påskekrim, for liksom å gjøre opp for det. Men det gikk til helvete. Så unnskyld.

Siden vi da er ferdig med det kan jeg meddele at jeg fremdeles er hjemme, som i det øde østland, og at jeg i dag har fôret familien min med mat. Jeg brukte på en måte litt av de to forslagene jeg fikk, og endte opp med, siden Flisa ikke fører seranoskinke og breiflabbmedaljonger, en forrett av seikaker rullet inn i noe spekekjøttgreie sammen med asparges og søt chilisaus, hovedrett av entrecóte marinert i søt chilisaus med pepper, hvitløkspulver og chilipulver og bakt potet, med selvlaget kryddersmør pluss dessert av toro sjokoladefondant med vaniljeis med karamellsaus og en kvart jævla kiwi.

Og forretten var veldig vellykket. Den smakte godt, var frisk og deilig, og den så fin ut på tallerkenen. Jeg tok til og med bilde av den. Men jeg har ikke med kabelen så jeg kan plugge mobilen til pc'n, så synd for dere.

Så var det hovedretten. Ja, den var bra den, helt til jeg fant ut at de jævla potetene var harde. Jeg hadde hatt dem for kort i ovnen. Ok. Jeg sjekka nettet, og der sto det at potetene skulle stå i ovnen i en time. Men det kom an på størrelsen på poteten. Jeg anså mine som normalt store. Jeg tok tydeligvis feil. Nå skal det sies at jeg har bakt potet før. Det gikk bra. Så... Jeg føkka det til. Balls.

Og så kom desserten. Der hadde vi da denne idiotsikre sjokoladefondanten fra Toro. Så... Det kunne jo selfølgelig ikke gå bra. Jeg endte opp med, etter tjue minutter i ovnen slik det står på posen (det står til og med at den ikke må stekes for lenge, for den skal være litt flytende), med noe jeg vil kalle sjokoladesuppe. Faen. Jeg har laget denne kaka før også, og den funker visst sånn 50 % av gangene. Fire kaker laget, to var suppe. And I failed again.

Men det meste smakte ihvertfall godt, da. Bortsett fra de jævla potetene. Ellers var ikke smaken ille. Og du og du så mett jeg ble. Men jeg legger merke til at jeg gleder meg til neste uke. Da skal jeg nok begi meg ut på noe litt enklere enn å sjonglere tre retter på én gang.

Og forresten. Hvis du bare leser dette fordi du rota deg inn her via facebook, eller er plaget av at jeg spammer newsfedden på face med bloggingen min, er jeg ferdig med det nå. No more. Me be promising. Så hvis du er interessert får du ta litt jævla initiativ, og komme deg inn på bloggen min på egen hånd. Good luck.

Det store Blogmysteriet: Siste del

Her kommer siste, og sikkert ikke veldig etterlengtede, avsnitt i Det store Blogmysteriet.  For tidligere episoder i serien, sjekk ut del 1 og 2. Kuriosa: Jeg fant akkurat ut at jeg konsekvent har skrevet titlene på tidligere blogmysterietinnlegg med en g. Men blogg skrives visseligen med to. Og i taggene har jeg skrevet det med to. Heldigvis vil marerittet være over med dette, siste, kapitlet om Wilhelm T. Fredriksens oppdrag for bloggeren Andreas Hagen Aukland.

***

Det banket heftig på døra, og Wilhelm Tollov Fredriksen måtte oppgi kampen om en stripete skjorte han var veldig glad i, sånn at han kunne åpne for gjesten. Friedrich von Gaanschnitzel klødde seg fornøyd under haka, og pludret sjimpanselyder for seg selv, og vagget inn i et hjørne der han begynte å forsøke å dra på seg skjorta over den lyseblå smokingjakka.

Utenfor døra sto Andreas Hagen Aukland. Han så godt ut. Hadde jeg vært homofil hadde jeg nok prøvd meg, tenkte Wilhelm, før han ristet på hodet, som for å rense det for homoerotiske tanker. Han slo seg til ro med at slagene Friedrich hadde gitt ham mot hodet hadde resultert i en mindre hjernerystelse med påfølgende identitetsforvirring. Eller noe i den dur.

"Kom inn og sett deg, Aukland. Jeg har funnet svaret på problemene dine!" Wilhelm gliste fra øre til øre, og gestikulerte ivrig mot stolen foran det overlessede skrivebordet. Aukland tok plass, og la ansiktet i interesserte, dog skeptiske, folder. Wilhelm gjorde i forbifarten et siste desperat forsøk på å snappe sin elskede stripete skjorte fra Friedrich, men apen slo hånden hans unna, i en hissig bevegelse og Wilhelm måtte se saken tapt.

Mens han tok plass ved skrivebordet, rett overfor Aukland, flyttet han digre bunker med papirer for å få klar sikt til gjesten sin. Deretter presset han fingrene mot hverandre i en pyramide, og gav Aukland sitt beste, mest teatralske pokerfjes, trakk pusten dypt, og begynte å snakke.

"Løsningen for deg, min gode venn, er videoblogg." Wilhelm var strålende fornøyd med konklusjonen sin, men i Auklands ansikt dypnet bare skepsisen, og blandet seg med et hint av oppgitthet og lett avsky. Wilhelm fanget fort opp stemningen, og begynte å famle etter notatene sine, som besto av et par sparsomme ord skriblet ned på en postit-lapp.

"Ehm... Det viser seg at å starte videoblogginnlegget med Hallooo bloggeeen er noe som slår an, og.... Hrm." Det var som om det gled en mørk skygge over Auklands blikk. ""D-det er heller ikke d-dumt å skrive litt om mote og..." Aukland reiste seg fra stolen, trampet over gulvet, gikk ut og smalt døra hardt igjen bak seg. "...sånn."

Det siste ordet var ikke mer enn en liten hvisking fra halsen til Wilhelm, som stadig hadde blitt tørrere proposjonalt med at Auklands blikk hadde blitt mørkere. Det var vel ikke akkurat så vellykket, sa en stemme inni Wilhelms hode. Men han hadde jo ført statistikk. Men hvis Aukland absolutt ville være en sur grinebiter; So be it! Wilhelm hadde bare gjort det han hadde blitt bedt om. Såmange bortkastede timer med bloggsurfing, og uten en krone i fortjeneste. Kanskje han burde begynne å ta betalt på forskudd. Da ville han kanskje få råd til en ny stripete skjorte også. Wihelms blikk falt på Friedrich, som allerede hadde revet den stripete skjorta i fillebiter, og virret rundt i jakten på nok en av Wilhelms eiendeler han kunne gjøre mindre funksjonell.

Jeg har ALDRI..!

It's Friiiday, Friiiday. Gotta get down on Friiiiday. For de som ikke tok den, trykk på denne linken. Men merk deg at hvis du gjør det, frasier jeg meg alt ansvar for din fysiske og psykiske helse, samt din pc's velvære. Nei, det er ikke virus. Det er mye verre.

Fredag, der altså, og det betyr at jeg skal lange ut mot ting jeg hater med ord jeg sikkert kommer til å angre på senere i livet. Bare sånn, hvis noen synes jeg er vel stygg i kjeften får dere si fra. Jeg kommer ikke til å ta det til etteretning, men det hadde vært godt å vite om jeg faktisk klarer å gjøre folk forbanna.

Tidligere i uka, da jeg gikk inn på Facebook, dere vet, dette fantastiske nettsamfunnet som forpester flere hundre millioner menneskers liv og gjør dem avhengige. Da fikk jeg en uhyggelig overraskelse. Jeg var nemlig innmeldt i en gruppe. Nå skal det sies at jeg faktisk er medlem av et par grupper, men de har jeg blitt invitert til, og gitt mitt samtykke til å bli innmeldt i. Dette var ikke tilfellet denne gangen.

Gruppa, som flere enn meg sikkert har fått stifte kjennskap med (frivillig eller ufrivillig), bar det klingende navnet "Jeg har ALDRI bedt om å bli voldtatt". Bare for å rense lufta her, er det ikke gruppa eller dens tema jeg skal kritisere her. Jeg er helt for gruppas budskap: at jenter skal få gå med hva de vil, uten at folk skal kunne kritisere dem for å gå lettkledd og si at de ber om å bli voldtatt. Jeg er ikke akkurat nordlending heller.

Det jeg imidlertid skal kritisere er at jeg plutselig var medlem av denne gruppa. Jeg hadde ikke fått noen forespørsel, jeg hadde ikke godtatt noen innmelding. Jeg hadde ikke engang hørt om siden før. Jeg hadde rett og slett bare blitt innmeldt, uten at jeg visste en døyt om det.

Nå har jeg tidligere uttrykt min misnøye over å bruke Facebook som kanal for mine politiske og moralske synspunkter. Jeg misliker sterkt nok å få innbydelser til slike grupper, som om jeg ikke skal bli meldt inn i dem mot min vilje i tillegg. De som kjenner meg vet ca. hva jeg står for uansett, og alle dere andre bryr jeg meg ikke en døyt om hva vet om meg uansett. Derfor melder jeg meg ikke inn i slike facebookgupper.

Så, etter litt refleksjon, hat og sinne, begynte jeg å lure på om denne gruppa var ironisk. Jeg mener, gruppa heter "Jeg har ALDRI bedt om å bli voldtatt". Og hva er voldtekt, om ikke frarøvelsen av en persons frie vilje angående med hvem, hvor og når vedkommende skal ha sex?. Så hva kan vi da kalle å frata en person dens frie vilje angående hvilke facebookgrupper vedkommende skal være medlem av? Uttrykket facerape har jo blitt så populært om dagen, så jeg velger å bruke det. Så gratulerer til denne gruppen, som aldri har bedt om å bli voldtatt, men som ikke tenker over at det har ingen andre heller!

Og jeg må spørre, og jeg håper noen kan gi svar: Er dette noe nytt facebook har begynt med? Har jeg nå så lite kontroll over mine egne personlige instillinger at andre enn meg selv kan bestemme hva som skal stå på min facebookprofil? Nå er jeg riktignok inne på facebook så godt som hver dag, ja jeg skal innrømme det, men jeg kjenner folk som er inne mindre enn en gang i uka. Kanskje også mindre enn en gang i måneden. Og jeg kan bare tenke meg hvilken overraskelse det skulle bli å logge seg inn etter to ukers facebookfravær, og finne ut at jeg har vært medlem av gruppen "Jeg ELSKER å gå i rosa tanga", i mangel på noe mer konstruktivt, i tretten dager.

Jeg skal avslutte med en liten apell til Mark Zuckerberg, eller hva han nå heter: Jeg ville satt pris på om du til HELVETTE lot meg slippe slike ubehagelige opplevelser i framtiden. Jeg vet dette ikke er noen trussel mot deg, der du sitter borte i USA i det digre huset ditt og bader i alle de jævla pengene dine, men hvis du ikke ser til pokker å få fjernet denne greia som gjør at andre kan melde meg inn i grupper uten mitt samtykke, så skal jeg be til alle guder og avguder jeg ikke tror på om at livet dit skal bli et helvete, din forpulte nerd!

Jeg har ALDRI bedt om å bli facerapet av ignorante jævler uten andre tanker mellom øra enn å få medlemmer inn i en facebookgruppe!

Så, nå kan dere komme med høygaflene og faklene deres og jage meg alt dere orker, men vit at jeg faen ikke skifter mening av den grunn.

Fuck you!

It buuuuurns!

I dag har jeg laget... Waaaaait for it! Drumroll! Drrrrrrrrrrrrrrrrrrrrr... Chili con carne! Men det viste du sikkert allerede. Ba-dam-disj!

Så. For å ta det fort: Inviterte to gjester. Én av dem kom ikke, og jeg måtte sende ham melding og spørre "kommer du" før han sa fra at han ikke kom. Da var maten allerede nesten ferdig. Neida. Jeg er ikke sint på deg. Men i frykt for at folk som leser dette skal bli sinte på deg, merk deg at jeg ikke er sint på deg, så skal jeg ikke nevne navnet ditt. Don't worry, be happy, lizm.

For å være helt ærlig faila jeg litt i dag. Jeg begynte å lage maten da jeg sa den skulle serveres. Men det var null stress, for det var kvikklagd mat. For å fortsette med den kode trenden med å referere til kilder, skal jeg meddele at jeg brukte denne oppskriften. Det jeg endte opp med var noe som lignet greit på det som er på bildet, selv om jeg ikke skjønner hvordan man fikk gul paprika i salsaen ved bruk av denne oppskriften, men som jeg ikke syntes smakte så mye. Det var litt synd, for jeg forventa at det skulle være litt sterkt. Heldigvis satte gjesten, han som kom (Og nei, jeg er ikke sur), pris på maten, og syntes smaken var bra. Så takk for det.

Det som imidlertid fikk en sterk smak er fingrene mine! Jeg kan ikke slikke på dem, ikke at jeg har for vane å slikke på fingrene mine (fysj, så ufyselig), men jeg gjetter at jeg ikke kan slikke på fingrene mine uten å nærmest brenne opp munnen min. Jeg har jo skåret opp en chilifrukt! Stress. Så nå kan jeg ikke klø meg i øya heller. Og... Øya mine klør som FAEN. Figures.

Vel, dett var dett. Så lenge gjesten(e) *kremt* er førnøyd, går verden rundt for min del! Så. Nå skal jeg da meddele at NESTE uke er det påske! Oh joys! Det betyr imidlertid ikke at jeg skal stå over onsdagsmiddagen, men at jeg skal lage den hvemme hos mamma og pappa! Hvilket igjen betyr at jeg ikke skal betale for maten. Altså: Price is not an issue! Eller. Jeg gidder ikke kjøpe russisk kaviar, men hvis det kommer forslag om treretters middag, så skal dere ikke se bort fra at det blir treretters middag. Så nå er det bare å kose seg med forslagsforeslåingen!

Og helt til slutt. Ja, ok. Jeg er litt irritert, da. Men bare litt. Og du er tilgitt.